Til minne om Sara.
Sara, du var så mye mer enn bare en katt. Du var et familiemedlem og min store trøst igjennom noen tøffe år. Jeg kommer til å savne deg så uendelig mye jenta mi. Og ikke bare jeg, men alle som noensinne har møtt deg. Du har rørt ved så inderlig mange mennesker, og nå er du borte for alltid.
Du var ikke så fornøyd med å få en hund til lillebror, men etterhvert ble du med oss på turer og vi fikk kjeft om vi ikke ventet på deg.
Du fant også ut at for å unngå kjeft kunne du spise mat på kjøkkenbenken for å så kaste ned beviste til Scot, slik at det var han som fikk kjeft.
Du fikk være utekatt det siste året av ditt liv, noe som jeg kanskje angrer litt på nå, samtidig som jeg vet hvor inderlig bra du hadde det ute. Jeg var såå stolt når du kom hjem med den første døde musen, ikke fullt like glad når du kom inn med en levende mus, midt på natten, og det igjennom soveromsvinduet. Brukte et døgn på få få fanget den musa.
Du vare sær, tøff, skravlete, kosete, pratsom og så utrolig vakker, og vi er alle så inderlig glade i deg. Det har blitt mye tårer etter at du døde, men du er verdt hver eneste.
Bildet av deg skal alltid henge på veggen, og minnet om det alltid gjemt i hjertet mitt.
Sara er begravet under epletreet i hagen. Scot vil hele tiden bort dit, og han leter ennå etter henne. Tar seg stadig en titt under sofaen og trappa.
Hvil i fred vakreste Sara-gull, vi vil aldri glemme deg.